Dyreetikk

Dyrevern i praksis - veterinærens ansvar

(Velg utskriftsvennlig format)

Introduksjon
Veterinærer har store muligheter til å tale dyrenes sak med faglig tyngde og menneskelighet i forhold til dyrevernarbeidet i praksis. La ikke denne viktige muligheten være ubrukt! Empati er en forutsetning for at vi kan sette oss inn i situasjoner til andre individer - både dyr og mennesker.

Dyrevern forklares i leksikon som handlinger for å hindre at dyr lider, og dette angår mange deler av veterinærens hverdag. Men det er mange innfallsvinkler til temaet, og det er viktig å understreke at dyr er dyr, ikke ting og ikke mennesker.

Dyrevern ble formelt satt på dagsorden ved at Norge fikk vedtatt en dyrevernlov i 1935. Gjeldende dyrevernlov ble vedtatt i 1974. Dyreholdet og kunnskapen om dyrs behov har endret seg mye de siste årene. Dette har også politikerne forstått, og i 2001 ble arbeidet med en ny dyrevernlov igangsatt. Regjeringen la frem St.meld. nr 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd i desember 2002, og Stortinget behandlet meldingen i juni 2003. Oppfølging av mål og strategier i meldingen ble vedtatt slik at Norge fortsatt kan være et foregangsland innen dyrehold og dyrevelferd. Landbruksministeren pekte på at en bedring av velferden for dyrene vil og må kreve blant annet økonomiske ressurser. Det mest gledelige med meldingen og behandlingen så langt, er at det foreslås en etisk plattform som skal være førende for holdninger til dyr og dyrehold. Dette betyr at dyr har egenverdi, dyreeier er ansvarlig for dyrenes livskvalitet og de forholdene dyrene holdes under, dessuten stilles det kunnskapskrav om dyrene. Dyrene har fått delvis "politisk støtte" så langt.

Det er viktig å ha klart for seg forskjellen på dyrevern og dyrevelferd. Dyrevern er brukt i dyrevernloven og beskriver minstekravet til dyrehold. Dette innebærer en strafferettslig avgrensning for å beskytte dyr mot mishandling, vanskjøtsel og lidelse. Dyrevelferd omfatter parametere som helsetilstand, fysiologiske forhold, atferd og produksjon, og retter seg mot dyrenes trivsel. Disse forholdene utgjør et mål på hvordan dyret mestrer hverdagen i sitt miljø. Produksjonsetikk er et annet ord som brukes, og dette har mye større betydning for dyrets velferd enn dyrevernlovens minimumskrav. Brambellkommisjonens (1965) fem friheter setter krav i tillegg til minimumskravene i dyrevernloven; frihet fra sult, tørst og feilernæring, frihet fra unormal kulde og varme, frihet fra frykt og stress, frihet fra skader og sykdom, frihet til å utøve normal atferd. Etologen Donald Broom er den første professoren i dyrevelferd. Hans definisjon av begrepet (1986) siteres ofte og retter seg mot dyrets tilstand med hensyn på dets forsøk på å mestre sitt miljø. Vi må medvirke til at dyrenes velferd blir ivaretatt.

Etikk er evnen vi har til å skille rett og galt i vårt forhold til dyr. Våre følelser for dyr motiverer oss til å gjøre noe med det vi mener er galt. Etikken er det teoretiske grunnlaget for moralen vår. Etikken handler om å ta stilling til og vedkjenne oss det vi gjør med sikte på forbedring. Hva er rett og galt i forholdet til dyrets beste - ikke din egen lommebok, faglige ambisjoner eller eiers avhengighet av dyret! Vi veterinærer må holde fokus på dyrets beste og veilede om mulige praktiske løsninger i enhver situasjon. Eier er ikke alltid i stand til å se det.

Å gi en kort definisjon på dyreetikk er ikke enkelt. Det er viktig å ha noen grunnbegreper klare. Respekt for dyrs' egenart og egenverdi som sansende og følende vesener er grunnleggende. Menneskene er satt til å forvalte naturen på en forsvarlig måte. Nøkkelord i en holdbar dyreetikk innebærer empati, fornuft, ansvar og kjærlighet. Hver enkelt situasjon må vurderes etisk og praktisk i forhold til konsekvensene for dyret.

Regelverk
Lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell omhandler deres ansvar for å bidra til forsvarlig yrkesutøvelse (§ 1) og derigjennom til godt dyrehold. Veterinærens plikter til å medvirke til etisk og miljømessig forsvarlig dyrehold er fastsatt (§ 12 punkt 2). Dessuten er det fastsatt bestemmelser om landsdekkende vaktordninger i § 26 (offentlig vakt, klinisk vakt og spesialvakt for smådyr), for at dyr ikke skal komme i fare for å lide unødvendig. Det er viktig å presisere for dyreeierne at de faktisk har plikt til og ansvar for at dyrene får passende behandling eller blir avlivet om det er nødvendig (§ 5 a punkt 4 i dyrevernloven). Avliving skal ikke være løsningen av bekvemmelighetsgrunner, men velges ut fra avveininger av problemet opp mot hva som anses best for dyret.

Er regelverket etisk forsvarlig? Dyrevernlovens § 2 sier at alle skal behandle dyr vel og ta hensyn til instinkt og dyrets naturlige behov, så det ikke kommer i fare for å lide unødvendig. Uttrykket "fare for" krever en sikkerhetsmargin for å unngå lidelse. Dette innebærer "føre var prinsippet." Det som faktisk betyr noe for dyrene er hvordan de blir behandlet og holdt ut fra sine arts- og individbehov. I interessekonflikten mellom menneskenes behov og dyrenes behov, og dessuten mellom forbudet om å påføre lidelse og pålagt lidelse, må vi veterinærer passe på dyrenes beste.

Det er viktig å vite hvor egen kompetanse slutter og ivareta kollegial respekt. Dette er helt i tråd med § 23 punkt 4 i dyrehelsepersonelloven om forsvarlig virksomhet og henvisningsplikten. Oppfordringen er derfor å henvise videre til de som har utfyllende kompetanse eller bedre utstyr enn deg.

Veterinærenes særstilling
Veterinærer har interesse for dyr og kunnskap om deres behov og biologiske prosesser. Dette setter oss i en spesiell situasjon når det gjelder ansvar for å tale dyrenes sak og oppnå tillit og respekt. Da er det viktig at vi ikke er feige! Vi må tørre og ville være de som taler dyrenes beste.

Omsorg for dyr står sentralt i veterinærenes yrkesmoral. Dette innebærer en økt bevissthet og engasjement for dyrenes behov og velferd. Veterinærenes omgang med dyr blir sett på som normgivende.

Bruk av medisiner, ulike behandlingsstrategier og tekniske hjelpemidler må vurderes og veies opp mot eventuelle uheldige konsekvenser. Valget av hva som er adekvat behandling må baseres på tidligere erfaringer og opparbeidet kunnskap. Friske funksjonsdyktige dyr er målet, og veterinærenes råd blir ofte fulgt av dyreeier. Derfor har veterinærer stor makt og innflytelse på dyrevelferden. Det er viktig å bruke vårt faglige skjønn og avlive dyr av dyrevernmessige hensyn om det er faglig forsvarlig og for å hindre unødig lidelse. Behandlingsregimene divergerer mye når det gjelder produksjonsdyr og familiedyr. Dyr til matproduksjon kan ikke slaktes uten å ta hensyn til eventuelle tilbakeholdelsestider etter behandling. Ved behandling av kjæledyr er dette ikke relevant, og ved behandling av konkurransedyr vurderes blant annet dopingproblematikken.

Still spørsmål underveis i hverdagen! Det er vi som må informere om at dyrevernlovens intensjon ikke blir oppfylt! Blir dyrenes yteevne presset for langt? Er det forsvarlig dyrehold vi står overfor? Hva med avlsmålene? Funksjonsfriske dyr må være utgangspunktet for all avl. Er det riktig å avlive friske dyr fordi de har feil farge eller tegninger? Skal vi ta timebestilling på keisersnitt fordi det finnes raser som kan få fødselsproblemer, eller skal vi motivere oppdretter til at nettopp de dyrene ikke settes inn i avl? Er regelverket fornuftig, eller mener vi at det ikke tjener dyrenes beste? Vi må stimulere og motivere dyreeierne til etterlevelse av regelverket. Vi skal være pådrivere for å få til en sunnere populasjon og ikke være redde for å si fra om dette. Husk at dyrene ikke kan gjøre det selv! Vi har et moralsk ansvar overfor dyret som pasient, overfor dyreeier og myndigheter.

Dyrenes positive virkning på menneskets mentalhygiene kan ikke forsvare et dårlig eller uverdig dyrehold. Problemet angår blant annet dyreeiere som er sosialklienter. Ofte er dette mennesker som verken kan ta vare på seg selv eller dyrene, og det hender at dyreholdet ender opp som dyrevernsaker.

Trivsel er en forutsetning for sunne dyr. Dyrevernets fundamentale prinsipper bør inkluderes i helsebegrepet om etisk kvalitet i produksjonsprosessen. Hvordan kan vi vite at dyrene ikke lider eller kan komme til å lide? Mer kunnskap er nødvendig for å dokumentere at de faktisk har det bra. Vi er oftest ikke i tvil om når dyrene er redde eller ikke har det bra. Men der vi er i tvil, bør tvilen komme dyrene til gode.